Tanker om Stortingsvalget

Publisert 5. september 2025

Filadelfiakirken er partipolitisk uavhengig og ser det ikke som vår rolle å anbefale hvilket politisk parti man bør stemme på. Men vi ønsker å oppfordre alle til å stemme, og å gjøre det med alvor og takknemlighet. Vi vil derfor komme med noen refleksjoner fra oss som kirke.

Hvordan sortere mellom kristen tro og politikk?

Det er to forenklinger i møtet mellom kristen tro og politikk som begge ofte blir for unyanserte.

Forenkling 1: Tro og politikk har ikke noe med hverandre å gjøre
Den første sier at tro og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Dette er forenklet fordi kristen tro påvirker hvordan vi ser alt annet i livet. C. S. Lewis har sagt: «Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har stått opp – ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg gjennom den ser alt annet.» Troen vår vil påvirke hvordan vi ser på alt i livet, også på politiske spørsmål.

Forenkling 2: Tro bør diktere hva man mener i ethvert politisk spørsmål
Den andre forenklingen sier at troen dikterer alle politiske standpunkt. Ganske raskt ser vi at ikke alt en kristen selv mener er rett, bør pålegges alle gjennom politisk makt. Politikk og tro tilhører ulike sfærer og vi bør tenke nyansert om hvordan disse påvirker hverandre og hvor de skiller lag. Som vanlig bør vi derfor begynne med Jesus selv:

Jesu geniale svar om skatt
Jesus selv ble en dag spurt om det, som i hans samtid var et brennhett politisk spørsmål, nemlig «hodeskatten» som keiser Tiberius hadde innført 25 år tidligere. Denne var kontroversiell ikke fordi den var så dyr, men fordi den ble sett på som avgudsdyrkelse. Tiberius hadde produsert mynter der det, under bildet av han selv, var gravert inn: «Keiser, sønn av Augustus – Guds sønn.»

En del jøder gjorde derfor opprør mot denne skatten. Det å betale en personlig skatt til et menneske som hevdet seg å være en gud, var blasfemisk og avgudsdyrkelse. Andre, som herodianerne, samarbeidet fullt ut med den politiske makten.

Begge disse gruppene kom nå til Jesus og krevde svar: Hva mente Jesus, aksepterte han keiserens makt og betalte skatten? Eller krevde han politisk omveltning og opprør? Hva velger du, Jesus: er du en pragmatisk maktpolitiker, eller en kompromissløs revolusjonær?

Først oppstod et absurd, men vakkert øyeblikk; Guds sønn hadde ikke penger. Kongenes konge måtte be noen gi han en denar, omtrent som en tier i våre dager.

Og så sa Jesus det som senere skulle bane vei for en essensiell side ved alle frie land i dag, nemlig: «Gi keiseren det som tilhører keiseren» (Markus 12:17). Dette kunne høres ut som at Jesus tok parti med herodianerne og bøyde seg for makten. Men så fortsatte han: «og (gi) Gud det som tilhører Gud!» (Markus 12:17).

Ordene forvirret hans samtid, men var geniale. På den tiden fantes ikke tanken om personlig frihet til å tro og tilbe. Tvert imot hadde alle folk og stammer sin gud eller sine guder. Og den politiske makten kontrollerte alle områder som den rakk over.

Men da Jesus sa at man skulle betale denne skatten, uten at han først gjorde en moralsk vurdering av keiserens person eller politikk så var ikke dette en full aksept av keiserens makt. Det var faktisk det motsatte. For i samme øyeblikk trakk Jesus en skarp avgrensning av keiserens makt. Gi keiseren pengene – men la tilbedelsen tilhøre Gud alene.

Med dette klargjorde Jesus politikkens nødvendige grenser. En keiser har nok rett til skatten, men aldri til hjertet vårt. En politiker eller et politisk parti kan ikke være det som gir livet vårt dets ytterste mening og håp. Å gjøre politikk til det som redder hele livet vårt, blir faktisk avgudsdyrkelse. Å gi Gud det som tilhører Gud, innebærer å tilbe Gud alene.

Historikeren Tom Holland har påpekt at konsekvensene av det Jesus sa her, rett og slett forandret verden. For på denne måten åpnet han et rom for en personlig tro, innenfor et politisk regime i Rom, som på denne tiden var så fjernt fra kristen tro og verdier som man nesten kunne forestille seg. Og dette rommet er det som gjør at vi i dag har religionsfrihet og at folk som for eksempel tilhører samme land, by eller familie, fritt kan tro og tilbe som man selv vil.

I praksis i dag?
Men hvordan skal dette se ut for oss i dag?

Vi er av de heldigste menneskene i historien som får være blant de 6,6% (Economist Intelligence Units, Democracy Index 2024) av jordens befolkning som lever i «fullt demokrati». Dermed er det enklere for oss å «gi keiseren det som er hans» enn det var på Jesu tid.

En illustrasjon kan være å tenke om kirke og politikk som to konsentriske sirkler: den lille (kirken) rommer idealene for kristent liv; den store (staten) rommer det lovlige. Noe kan være lovlig, men fortsatt synd for en som vil følge Jesus. For eksempel vil kristen tro lære oss at å være skrytete, ubarmhjertige, selvrettferdige og egoistiske er synd, altså utenfor den lille sirkelen. Men få vil likevel tenke at vi skal gjøre det kriminelt på samfunnsnivå. Altså vil det være adferd som er innenfor den store sirkelen. Andre handlinger, som for eksempel det å stjele, vil være utenfor begge sirklene, altså både synd og ulovlig. Poenget er altså å tenke prinsipielt. Noe er lovlig på samfunnsnivå, som en kristen likevel kan hevde er galt eller syndig for en som vil følge Jesus. Og vi kan derfor ikke forvente at staten skal bestemme at alle i et samfunn skal leve etter alle kristne idealer. Kristen forming skjer innenfra, gjennom hjertets omvendelse mot Gud, ikke gjennom ytre tvang. Illustrasjonen er ikke uttømmende - kristne kan tegne sirklene litt ulikt. Martin Luthers bilde av «Guds to regimenter» i verden, er et annet bilde på noe av det samme.

Den klare rollefordelingen er at kirken kan ha meninger om hvordan staten utøver sin makt, men må samtidig huske at staten ikke er eller skal være en kirke. I enda større grad gjelder dette andre veien, for staten selv. Den skal ikke blande seg inn i den indre sirkelen og diktere tro og teologi. Og her kan Jesu ord om mynten altså hjelpe oss til både å samarbeide med staten, på statens premisser, og samtidig avgrense politikken. Den skal ikke blande seg inn i tilbedelsen, for den tilhører Gud alene. Betal skatten til keiseren, men ikke aksepter Tiberius` premiss med at den dermed også blir din tilbedelse.

Jesu visjon er uansett så mye større enn politikk, den handler om Guds rike, som allerede er her og som en dag vil komme helt.

Hva bør en kristen stemme?
Så til slutt: Hva bør en kristen stemme? Det står hver kristen fri til å avgjøre dette selv. Kirken vil alltid være en stemme som primært hjelper oss til å rette vår tilbedelse, livskraft og vårt fokus mot Gud. Kristen tro vil løfte idealer på en rekke områder, men de politiske konsekvensene av disse idealene, vil kristne tenke ulikt om.

For eksempel legger Bibelen gjennomgående stor vekt på Guds omsorg for de minste blant oss: altså fattige, forfulgte, flyktninger, barn, både ufødte og fødte, syke og døende. Jesus sa det rett ut: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matteus 25:40). Og Bibelen har også mange henvisninger til Guds kjærlighet for hele skaperverket. Jesus selv viser til småfugler og sier: «Og ikke én av dem er glemt hos Gud.» (Lukas 12:6)

Men hvordan skal disse verdiene påvirke praktisk politikk? Litt grovt kan vi si at noen da vil argumentere for å ha en «liten stat», der det er opp til den enkelte hvordan vi som kristne lever ut fra disse idealene. Andre vil argumentere for «en større stat» som sørger for at disse idealene iverksettes på samfunnsnivå.

Kirkens rolle er å løfte frem idealene, og gi rom for ulikt syn på de politiske konsekvensene. Slik utfordrer kirken mennesker i alle partier. Å følge Jesus forandrer hvordan vi ser og beveger oss i verden.

Til slutt: Det er ikke stortingsvalget som vil bringe Guds rike til Norge helt og fullt. Politikkens rolle er en annen. Den skal, som den svenske sosialdemokraten Tage Erlander, sa: «bygge dansegulvet så den enkelte kan danse sitt eget liv». Og i denne sammenheng kan vi legge til at alle byggesteinene til dette dansegulvet er gitt oss av Gud. Og Norge er på de aller fleste måter et svært godt «dansegulv». Derfor bør vi stemme med takknemlighet, ettertanke og glede.